Lyspulten er ikke det viktigste verktøyet
Når nye kursdeltakere kommer inn i studioet, går blikket nesten alltid mot lyspulten. Den er godt synlig, full av faderer, og ser ut som stedet der lyssettingen skjer. Men jeg har sittet ved siden av lysinstruktørene våre i mange øvelser, og det som avgjør resultatet, er som regel verktøyene som brukes før pulten i det hele tatt skrus på.
Det første er en enkel tegning av rommet. Vi tegner opp hvor programleder sitter, hvor kameraene står og hvor veggene og bakgrunnen er. Uten den tegningen blir lamper hengt opp på følelse, og da må alt justeres om igjen når kameraet flyttes. Tegningen tar ti minutter og sparer ofte en time senere.
Det andre er et fast rekkefølgekrav: først bestemmer vi hva bildet skal vise, så velger vi lampe, og til slutt styrer vi den fra pulten. Slik får deltakerne en arbeidsmåte de kan ta med seg til andre rom og andre utstyrspark.
Det tredje er tid. Vi setter av god tid til å se på resultatet i kamerabildet, ikke bare med øynene i rommet.
- Romtegning før første lampe henges opp
- Mål, bestem, velg lampe, styr fra pulten
- Vurder alltid resultatet i kamerabildet
Lamper og modifikatorer vi faktisk har i rommet
I studioet bruker vi hovedsakelig myke flater til nyhetsoppsett: store softbokser og paneler som gir jevnt, ettergivende lys på ansiktet. De tilgir små bevegelser hos programleder, og det er viktig i en sending der ingen kan be om en ny opptak.
Til bakgrunn og kulisser bruker vi mindre lamper med klaffer, såkalte barndoors, og enkle gobo-skjermer som kaster mønster på veggen. Disse gir dybde bak programleder uten at lyset spiller inn på ansiktet.
For scene bytter vi over til lamper med kraftigere lysstrøm og linser som kan styres i vinkel og skarphet. Her lærer deltakerne at samme prinsipp gjelder, men at avstandene er lengre og tålmodigheten mindre, siden scenen ofte rigges på kort tid.
Vi lar deltakerne bytte modifikator på samme lampe og se forskjellen i monitoren. En softboks mot en åpen reflektor forteller mer enn en lang forklaring, og forskjellen blir stående i hukommelsen.
- Softbokser og paneler for ansikt
- Barndoors og gobo for bakgrunn
- Linselamper for scene og lange avstander
Trepunktslys som utgangspunkt, ikke fasit
Trepunktslys er det første vi underviser i, fordi det gir en logisk rekkefølge: hovedlys, fyllys og motlys. Hovedlyset former ansiktet, fyllyset demper skyggene, og motlyset løfter personen vekk fra bakgrunnen.
Men vi er tydelige på at dette er et utgangspunkt. I et nyhetsstudio med flere programledere og flere kameravinkler holder ikke ett oppsett per person. Deltakerne må lære å kompromisse, slik at ingen blir for hardt belyst fra én vinkel og for flatt fra en annen.
Vi øver derfor på å bygge opp lyset for to personer ved samme bord. Hovedlyset deles, fyllyset justeres, og motlysene plasseres slik at de ikke blender kameraene.
Etterpå sammenligner gruppen bildene. Det er her mange oppdager at det ikke finnes ett riktig svar, men flere løsninger med ulike kostnader i tid og utstyr.
Fargetemperatur og målingen som sparer oss for gjetting
Fargetemperatur oppleves som et abstrakt tema til deltakerne møter det i praksis. To lamper som begge står på dagslys, kan likevel gi forskjellig fargetone, og da ser programlederens ansikt ulikt ut fra kamera til kamera.
Vi bruker en fargetemperaturmåler og lar deltakerne måle hver lampe før de rigger. Deretter sammenligner vi med innstillingene på kameraene og justerer med filtre eller via lampens egne innstillinger.
En vane vi gjentar ofte, er å sette hvitbalanse på et nøytralt kort i selve lyset programleder skal stå i, ikke ved siden av. Små forskjeller i avstand og vinkel kan flytte tonen mer enn man tror.
Når det er sen høstkveld og dagslyset forsvinner tidlig, merker vi forskjellen på blandet lys fra vinduer og studiolamper. Da blir målingen ekstra nyttig, og deltakerne ser hvorfor vi insisterer på å skjerme vinduene i gode tid før sending.
- Mål hver lampe før rigging
- Hvitbalanse i lyset programleder står i
- Skjerm vinduer når dagslys blander seg inn
Lysplott: papiret som holder hele teamet samlet
Lysplottet er en tegning som viser hver lampe, hvilken kanal den ligger på, og hvilken innstilling den har i hvert bilde i sendingen. Det høres byråkratisk ut, men det er det som gjør at flere personer kan jobbe på samme rigg uten å ødelegge hverandres arbeid.
Vi lar deltakerne tegne plottet selv, først for et enkelt nyhetsoppsett og så for en liten konsertscene. De lærer å gi lampene tydelige navn og å merke seg hvilke som deler dimmerkanal.
Et godt plott gjør også feilsøking raskere. Når en lampe ikke tenner midt i en øvelse, går vi til plottet, finner kanalen og sjekker kabelveien i stedet for å lete rundt i taket.
Til slutt lagrer vi plottet sammen med oppsettet fra studioet, slik at neste gruppe kan starte der forrige sluttet, eller bevisst bygge noe nytt.
- Navn på lamper og kanaler
- Dimmerkanaler som deles merkes tydelig
- Plottet lagres sammen med oppsettet
Små hjelpemidler som gjør forskjellen
Ut over lamper og målere har vi et lite arsenal av vanlige ting som ofte blir glemt i opplæring: gaffateip i flere farger, klyper, nett og folie til å dempe eller kutte lys, og stativer med sandsekker.
Sandsekker høres ut som en bagatell, men et lysstativ som velter under en sending er en alvorlig hendelse. Vi insisterer derfor på at deltakerne sikrer alt de rigger, også i øvelser.
Vi bruker også en enkel hånd-lysmåler til å sjekke nivået ved ansiktet. Tallet sier noe ingen kameramonitor kan si like presist, nemlig om bildet har rom for å tåle at programleder lener seg frem.
Sammen utgjør disse små tingene en arbeidsvane: kontroller, sikre, noter. Den vanen blir sittende lenger enn selve lyssettingen.
Lyssetting handler mindre om dyre lamper enn om en ryddig metode: tegning, måling, plott og sikring. Det er disse verktøyene vi lar deltakerne bruke om og om igjen, til de gjør det uten å tenke seg om. Da blir lysbildet i et nyhetsstudio eller på en konsertscene noe de kan bygge og endre med ro, selv når tiden er knapp.